I George Orwells Animal Farm tok dyrene makten fra menneskene, naturligvis fordi de ble grovt utnyttet. Dessverre etter en stund så etablerte det seg en elitegruppe av Griser som under ledelse av kamerat Napoleon styrte med hard hånd over resten av dyra. Dessverre er det samme i ferd med å skje i Norge med en overklasse av politikere, toppbyråkrater, medierådgivere og sjefer i store offentlige selskaper der alle kjenner alle. Hensikten er mest mulig penger inn i statskassa for enhver pris fra folk og bedrifter flest som omfordeles til disse selskapene. Mye av pengene går tilbake til helsevesen, skoler, infrastruktur og kommunale tjenester, det er den opprinnelige gode tanken. Dessverre har stats-nissen begynt å spise litt for mye av lasset.

Den sosialdemokratiske tanken med at alle skal bidra i et felleskap bygde opp landet etter krigen. I tillegg har Norge rike naturressurser, og vannkraft ble brukt for gradvis å bygge opp en industri basert på denne. Så fant stats-nissen gullegget og oljen strømmet inn til landet og ga gode inntekter. Det som ble til overs ble puttet inn i et oljefond som vokste seg gigantisk. Alt var vel og bra så lenge overskuddet gikk tilbake til folk flest. Men et sted på veien begynte nissen å endre vaner. Dette ble trigget av at oljen viste seg å være skadelig for planeten, det ble sluppet ut for mye promp.

Hva gjør vi nå, sa grisene som hadde fått hjelp av stats-nissen. Dette betyr jo at alle inntektene forsvinner. Staten blir fattig. Folket blir også fattig hvis dette fortsetter. Se her sa nissen, det var en dag sola skinte og det blåste kraftig. Det er løsningen. Vi henter strømmen vår fra dette i tillegg til bare fra vannkraft. Dette vil kunne erstatte all olje- og gass virksomhet på sikt. Dessverre så stemte det bare delvis. Det er ikke alltid det er sol eller blåser. Da lagrer vi det i vannmagasinene eller i batterier, sa nissen. Å ja, perfekt sa grisene. Dessverre så hadde de ikke nok batterier og det var umulig å skaffe nok. Vannmagasinene hjalp litt, men enda mer fisk døde når vannstanden i elver gikk enda mer opp og ned. Det er fordi det ikke er mange nok solcelle-parker og vindturbinene er alt for små sa nissen. Vi kan også bygge gigantiske vindturbiner som vi plasserer i havet. Som sagt så gjort. Nissen sa også: Vi har jo overskudd av produksjon av elektrisk energi. Vi kan selge mer av det til EU. Vi bygger nye kabler. Så får staten enda mer inntekter. Og det aller beste. Vi kan nedskalere olje- og gass virksomheten etter-hvert som vi bygger opp den nye industrien. Mengden promp vil gå ned og vi holder våre internasjonale forpliktelser.

Dessverre så viste sannheten seg etter hvert. Vindturbinene på land var tilsynelatende lønnsomme når det blåste, men ga ikke noen energi når det ikke blåste. Det samme med solceller som var lite effektive om vinteren når vi virkelig trengte den elektriske energien. Det kom rapporter om lokalsamfunn som var forstyrret av støy fra vindturbiner, ødelagt natur, gigantiske veianlegg i fjellet og promp som kom ut fra myrer og når anleggene skulle vedlikeholdes. Det var alt for mye griseri og folk protesterte. Det stoppet fullstendig opp med nye vindturbiner på land for folk ville ikke ødelegge nærmiljøet og naturen. Så hadde naboland også bygget mange vindturbiner. Det blåste overalt samtidig. Det ble alt for mye el produsert når det blåste og alt for lite når det ikke gjorde det.

Da bygger vi det i Nordsjøen, sa nissen. Men det viste seg å være steindyrt. Enda dyrere var det på dypere vann med såkalt flytende havvind. Vi må finne på noe, så grisene. Det ble i praksis løst med et felles Europeisk marked for strøm og enda flere utenlands-kabler. Grisene sa: Prisene vil bare øke med 3 øre. Men de visste innerst inne at dette var en løgn. Spesielt når Tyskland betalte hva som helst for strømmen etter å ha lagt ned sine atomreaktorer og det ble mangel på gass for å produsere strøm. Alle måtte betale like mye for strømmen, uansett om den kostet 10 øre å produsere.

Statseide strøm-selskaper kontrollert av grisene hadde en gullalder. Dette kom i tillegg til Statoil som produserte olje og gass; og ikke kunne hete dette lenger på grunn av navnet naturligvis. Staten fikk dermed i pose og sekk. Norge fortsette å produsere olje og gass og enda litt mer strøm. Men alt av energi ble dyrere, på grunn av prompavgifter og andre avgifter og dette felles Europeiske strømmarkedet.

Staten ble rikere og rikere uansett. Dessverre måtte husholdninger og bedrifter i Norge nå betale dyrt for alle mulige former for energi. Konsekvensen var at folket ble fattigere og staten ble rikere. Men alle måtte ta sitt samfunnsansvar alvorlig og bidra i vanskelige tider, sa grisene. Det var også gradvis blitt flere og flere offentlig ansatte, for å sørge for at alt gikk riktig for seg og fordi det var mer komplisert og dyrere med mer ustabil vind- og solkraft som kom inn i det Norske kraft-systemet. Da må vi øke skattene for å finansiere dette, sa sjefs-grisen Napoleon. Vi øker formueskatten som tar penger fra de rike og gir til de fattige. Dette er det vi forteller folk, så tror det på det. Det er bare det at staten var ikke fattig. Den var steinrik. Men pengene ble også tatt fra småbedrifter, pensjonister og folk som slett ikke var så rike lenger. To millioner er ikke lenger hva det var tidligere, også på grunn av inflasjon skapt av dyrere energi. En del bedrifter gikk konkurs, og flere som tjente dårlig måtte til fattigkassa.

Dette fungerer jo strålende, sa grisene til hverandre. Vi fjerner litt promp med el og rapporterer så og så mye promp spart samtidig som vi likevel produserer olje og gass for fulle mugger. Hvis alt er dyrt så forbruker jo folket mindre og dermed sparer vi promp også. At naturen også av seg selv tar opp promp hadde de glemt, i sin iver med å bygge ut enda mer natur. Spesielt bygging i mye var ille. Folket fortvilte, de hadde ikke penger til noe lenger. De offentlig eide selskapene este enda mer ut i størrelse, sammen med resten av det offentlige som skulle kontrollere folket og bedriftene.

Men hva i helvete, sa Napoleon plutselig. Det kommer inn mindre penger fra folket enn det vi trodde. De tjente jo ikke penger lenger. Det er også færre å skattlegge. Da tar vi mer av oljefondet. Men det ble stadig mindre, fordi vi var pålagt å slippe ut enda mindre promp. Inntektene falt og skattene økte.

Plutselig var hele bondehæren med traktorer og bygge-bransjen med anleggsmaskiner parkert foran Stortinget. Det var blitt alt for dyrt å bygge og produsere mat på grunn av energiprisene. I tillegg var det en rasende folkemengde som omringet maskinene. De hadde ikke penger til mat og oppvarming. Hele den sosialistiske drømmen raste sammen. Samfunnsansvaret var blitt til omfordeling til grisene og deres griske statseide selskaper. Nå fant ikke folket seg i dette lenger. Nå var det plyndring og grabbe mest mulig til seg i Oslos gater som gjaldt. Grisene med sjefs-grisen Napoleon måtte rømme. Det var like greit. Hva som skjedde etter dette, er ikke en del av denne historien...

Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre, skrev George Orwell i Animal farm. Det er dessverre en fare for at dette skjer gradvis og umerkelig, selv om det opprinnelig ikke var meningen. Så sprekker de til slutt fullstendig for de kuede og historien gjentar seg?