I løpet av en lang karriere i IT bransjen har jeg jobbet både inhouse og som konsulent. Jeg har også sett utviklingen siden jeg startet å jobbe i Telenors IT avdeling på Lillehammer i 1989. Jeg har sett og jobbet i veldig mange ulike kontor miljøer, og kan si noe om hva som er mest effektivt. Men det er min subjektive opplevelse av alternativene.
Fra 1989 satt vi i mange år og jobbet i cellekontorer med glassvegger og gardiner. Jeg tror det var sjelden at jeg faktisk trakk for gardinene. En svært god ting med dette, er at det var lett å ta telefonsamtaler og samarbeide over nettet med andre lokasjoner uten å forstyrre de som jobbet rett ved siden av deg. Og så blir jeg som utvikler heller ikke like lett forstyrret selv, og slipper unna øreklokker med lyd-demping.
Etter finanskrisen var det definitivt slutt på cellekontorene for meg. Det gamle gode cellekontoret kom ikke tilbake. Jeg hadde også i tiden før det tidvis jobbet i Oslo, også i helt store åpne lokaler. Det er jo fint det fordi man hører alt som foregår. Alt for mye faktisk, det er litt uinteressant med private samtaler mellom andre utviklere, eller enda verre prosjektmøte i et annet team i de samme lokalene. Da kommer øreklokkene med lyd-demping på for de aller fleste. Det ble flere stille rom og møterom etterhvert, men det var alltid for lite av det.
Det er umulig å vite om en med øreklokker på virkelig er opptatt med noe eller ikke, eller om det bare er for å skjerme lyden. Kanskje er det bare musikk til arbeidet. Så sitter vi der da, jo flere vi er sammen, men kommuniserer ikke likevel. Da kunne jeg jo like gjerne sitte på «gjemme»-kontoret, hvis det var tillatt da, av arbeidsgiver.
Så kom Covid-19. Bang. Alle satt hjemme. Det funket det og. Teams-møter ble dagligdags. Vi innførte også kaffe-teams møter for å bøte på samtalen ved kaffe maskinen. Jeg tror det var da et stort flertall av ledere ble klar over at dette faktisk kunne gå. Det måtte gå. Å sitte konsentrert var for meg som ikke hadde skrikende barn eller umulig kone hjemme, ikke noe problem. Det var også enklere å føre en teknisk samtale over nettet samtidig som vi kodet eller feilsøkte. Det var jo ingen i nærheten å forstyrre eller bli forstyrret av. Slik hadde det jo også vært på celle kontorene. Frihet under ansvar kalles det. Det er resultatene som teller.
Endelig kunne vi gå ut i samfunnet igjen, både privat og på jobben. Men noe var forandret. Hjemmekontor var fortsatt vanlig til tider fordi ledere hadde sett at det ikke var noe å være redd for, og kontrollbehovet trenger ikke være så stort. Kontor plass kunne arbeidsgiver også gjøre mindre, fordi alle var ikke tilstede hele tiden. Jeg har ikke hatt noen problemer med å jobbe 2-3 dager på hjemmekontor og være resten på kontoret. Da ble konsentrasjons-oppgaver gjerne tatt hjemme, og prosjekt- og team-arbeid der fysisk samhandling var fordelaktig ble tatt de dagene folk flest var på kontoret. For meg som etterhvert var avhengig av pendling, var dette en stor fordel faktisk. Dette var minst like bra som det gamle cellekontoret. Jeg oppfordrer arbeidsgivere også til å tenke fleksible mindre åpne prosjektlokaler. Da slipper vi prosjektmøter med annet team i de samme lokalene. Lydnivået blir også generelt lavere, selv om det er åpne lokaler. Det er mye hyggeligere, og ofte kan samtaler tas rett i lokalene uten for mye forstyrrelser. Noen stille-rom og møterom i tillegg er selvfølgelig uansett en fordel.
Blir dette den lykkelige slutten? Å nei da, nå presser arbeidsgivere igjen på for å få oss enda mer tilbake til ofte litt dårlige tilpassede kontorlokaler. Jeg har dessverre sett tendensen. Ledelsens ego og kontrollbehov er igjen blitt for stort. Og jeg lengter tilbake til cellekontoret der det hele startet, i gåavstand fra hjemmet... Arbeid innen IKT burde være mer distribuert til distriktene i nærheten av der folk bor og ikke presset sammen i Oslo, men det er en annen diskusjon.
Jeg skal nevne en ting til: Mange står enten i bilkø for å komme på jobb, eller som sild i tønne i et offentlig transportmiddel. Vi blir jo til og med oppfordret av og til av offentlige myndigheter til å være hjemme. Det er heller ikke alle som i praksis kan gå eller sykle på jobb. Helårs-sykling kan være livsfarlig. Mye tid går jo bort på reising. En hybrid arbeids-hverdag tar jo bort noe av presset på trafikk-maskinene. Og ikke minst, energiforbruket minker, en stor fordel for det grønne skiftet. Selv om mange har elbiler så er det en stor fordel med mindre ressurs-belastning. Og selv elbiler slipper ut C02 i løpet av hele sitt livsløp.
Hurra for utviklingen !? Dere kan trekke egne konklusjoner basert på egen erfaring.
Om noen år er det over. Da er jeg pensjonist.