Det er en utbredt misforståelse at mer avansert teknologi løser alle problemer, som teknologi-byråkratene tror. Troen på at samfunnets utfordringer løses med mer teknologi og kompleksitet er grenseløs. Men menneskelig svikt erstattes ofte bare av maskinell svikt og nye sårbarheter. Det mangler ikke bare teknisk helhetsforståelse blant de som legger rammebetingelsene, men også en grunnleggende forståelse for hvordan systemene faktisk brukes i praksis.
De største fallgruvene som teknologi-optimistene går i:
Her er vi avhengig av avanserte sensorer som virker sammen og at bilens programvare klarer å tolke disse riktig. Type sensorer er:
I tillegg er vi avhengig av kontrollsystemer som er utenfor bilene.
Det hele blir veldig sårbart for sabotasje, naturkatastrofer, overvåkning, dyre biler og forsikringer, uforutsette hendelser med objekter uten klare grenser. Det aller verste er nivå 2 delvis automatisering og nivå 3 betinget automatisering. På nivå 2 risiker vi at bilene griper inn når de ikke skal, ved fil-skifte og feilaktige oppbremsinger. På nivå 3 risikerer vi sløve bilførere som ikke følger med i trafikken fordi automatikken har overtatt. Så har vi nivå 4, høy automatisering som krever kjøring på begrensede områder. Nivå 4 kan faktisk være bra, hvis vi holder oss til dette, for eksempel inne på et fabrikkområde eller ved lukeparkering.
Nivå 5 er full automatisering uansett. Her kommer alle problemene inn med feiltolkninger, sabotasje og masse-stopp i trafikken. I tillegg hvem har det juridiske ansvaret ved uhell her. Min antagelse er at menneskelig svikt blir erstattet av maskinell svikt, og at vi egentlig er like langt. Det blir like mange ulykker og stopp i trafikkflyten.
Alt dette krever dessuten mye mer overvåking på veiene generelt noe som uansett er dyrere og mer personvern-inngripende. At nivå 5 full automatisering vil fungere på dårlige norske bygdeveier om vinteren spesielt godt tviler jeg på. Fartsgrenser må enten utledes av posisjon eller av skilt . Udefinerte objekter i veien er et stort problem. Ingen av sensor-typene klarer å måle massetetthet spesielt godt. Programvaren som tolker totalbildet fra disse sensorene må være ekstremt avansert og dekke alle feil-tilfeller. Det er omtrent umulig i praksis. Feiltolkninger nå og da er umulig å unngå. Dette vil kunne ødelegge for trafikkflyt og forårsake ulykker. Min tro er at vi i praksis bare erstatter manuelle førerfeil med feil som skyldes feilmålinger, feiltolkninger og programvarefeil. Det å tro at maskin-læring kan fikse alt dette er å tro på julenissen. KI kan også gi svært alvorlige feiltolkninger, for eksempel ved minimering av konsekvenser ved en unna-manøver.
Til slutt har vi pris-problemet. All denne avanserte elektronikken vil øke prisen på nybilkjøp og vedlikehold. For å holde kostnadene nede vil produsentene ha en tendens til å dytte inn for billige sensorer. Det dyreste og beste av alt er greit for en månerakett, ikke for masseproduserte biler. Troen på at alt kan styres fra en stor skjerm som er billigere i stedet for knotter er også alt for stor. Dette vil skape enda flere ulykker og har allerede gjort det. Myndigheter og delvis bil-fabrikanter gjør en stor tabbe ved å tro at biler er kun for å løse et transportbehov. Det er behovet for frihet, eierskap og opplevelser i tillegg.
Kunstig intelligens kan i prinsippet analysere og styre alt via agenter, men hvem skal styre KI. Hvis det ikke er noe menneske inne i loopen, hvordan skal da KI bli korrigert. Ved en trafikk ulykke med selvkjørende biler, hvilken unna-manøver skal den gjøre når noen blir skadet og ødelagt uansett.
En løsning på klima-krisa er åpenbart færre mennesker, da kan KI finne på kreative måter å fikse dette på. Hvem har det juridiske ansvaret for disse handlingene? Det har allerede vært bevist tilfeller der KI har gjort veldig overraskende ting i lab tester. OpenAI sin KI hacket seg inn i selskap på egen hånd. Referert til en artikkel hos NRK:
I forrige uke oppdaget KI-selskapet Hugging Face at deres databehandlingssystemer var utsatt for et datainnbrudd. Nå viser det seg at det var KI-systemet til konkurrenten OpenAI som stod bak hacking med modellen GPT-5.6 Sol. Ifølge OpenAI skal den kunstige intelligensen ha handlet på egen hånd, brukte stjålne sikkerhets-opplysninger og oppdaget en tidligere ukjent sårbarhet. Kriminelle kan utnytte slik ting og har nok allerede gjort det. Når ting er blitt så kompliserte at KI er eneste måten å ta beslutninger på, så blir det farlig. I systemutvikling kan KI ta kontroll over kommandolinja for å få tilbakemelding på kode den har skrevet og så korrigere. Det har jeg prøvd mange ganger. Er er ikke inne i den loopen der og korrigerer eller stopper kan resultatet bli fatalt. Den kan ødelegge hele utviklingsmiljøet med for eksempel rm -rf eller lage kode som er langt fra opprinnelig intensjon.
Resultatet blir enda dårligere når internett tilgang er sperret som den er hos det offentlige. Alle modeller har en cut-off dato. Da kan den lage kode basert på gamle antagelser som brekker koden eller er en sikkerhetsrisiko. Det verste problemet er at hvis utvikleren ikke forstår koden KIen har skrevet så har vi mistet kontrollen over systemutviklings-prosessen. Vi kan bruke minst like lang tid på å instruere AI agenten og kvalitetssikre koden som vi hadde brukt på å skrive den selv. KI kan innføre overdrevet teknisk kompleksitet som ingen forstår. Det kan dårlige utviklere også gjøre selvsagt. KI har ingen moral, ikke noe ansvar og forstår ikke forretningsregler godt nok. Modellbasert utvikling var veldig populært en stund med kodegenerering og reverse engineering. KI er en ikke deterministisk variant av dette. For å hindre overdreven tekniske kompleksitet så bør et menneske inn i bilde for å sørge for at koden blir enkel og forståelig og er i henhold til det vi vil oppnå. Dette kan utvides til et generelt prisipp. Vi må ta kontroll over teknologien.
Det grønne skiftet prøver å løse en av FNs bærekraftsmål uten å ta nok hensyn til de andre målene. Dette er en forenkling og ikke komplisering, men det blir i praksis suboptimal kompleksitet basert på teknologisk overoptimisme. Vi prøver med mer og mer avansert teknologi å løse klimaproblemet isolert. Vi har ikke kontroll over konsekvensene av teknologien sett i et fugleperperspektiv sett opp mot de andre bærekraftsmålene.
Ozonlaget ble reddet fordi hele verden i 1987 ble enig om å forby de skadelige KFK-gassene til fordel for tryggere alternativer. Å stanse CO₂-utslipp har dessverre en helt annen kompleksitet ved seg, og det å tro at dette kan løses teknisk ved et like enkelt spor, er uttrykk for ren teknologisk overoptimisme. Løsningen på mål nr. 13 (Klimaproblemet) skaper nye utfordringer for mål nr. 14 og 15 (Livet i havet og på land) i form av massivt arealbeslag, råvareuttak og manglende resirkulering. Dette bryter direkte med mål nr. 12 (Ansvarlig forbruk og produksjon).
Videre brytes bærekraftsmål nr. 10 (Mindre ulikhet). Enormt kostbare teknologiske utbygginger, som vindkraft, fører til økt nettleie og dyrere kraft. Kombinert med avanserte effekt-tariffer skyves regningen over på vanlige folk, noe som øker de økonomiske forskjellene. Mål nr. 8 (Anstendig arbeid og økonomisk vekst) utfordres også fordi råvareutvinning og deponering av avfall ofte skjer under uakseptable forhold i utviklingsland. Kontinuerlig økonomisk vekst fører dessuten til høyere forbruk og flere avanserte teknologiske løsninger, noe som i praksis øker det totale CO₂ fotavtrykket og kolliderer med selve klimamålet. Til slutt hjelper det lite at CO₂-utslippene går ned i vestlige land dersom de samtidig øker langt mer i utviklingsland som nå industrialiseres.
De offisielt godkjente klimaløsningene begrenser seg stort sett til å erstatte fossil energi med vind- og solenergi i stor skala, med noe energieffektivisering i tillegg. Dette gjelder både globalt, i Europa og i Norge. Dette skyldes en kynisk avveining: Man godtar gigantiske utslipp til bygging og produksjon og opprydding, mot at teknologien angivelig sparer CO₂ i løpet av levetiden. Klimaproblemet ses for lite i sammenheng med naturen og hvordan samfunnet fungerer i praksis. Løsningene optimaliseres mot gigantiske vindturbiner og enorme solparker som krever vanvittig mye ressurser, og som skaper et enormt avfallsproblem når alt må byttes ut om 25 år.
Dette tjener også store statlige og private selskaper, som er de eneste som har kapital til å finansiere og kontrollere slike gigantprosjekter. Regningen sendes til oss andre. Det finnes en rekke andre tekniske løsninger som vannkraft, kjernekraft, bølgekraft, termisk energi og varmeutveksling, samt midlertidige løsninger som gasskraft. En større kombinasjon av ulike kilder ville vært langt bedre. Man kan innvende at flere teknologier gir økt kompleksitet, men det er egentlig motsatt. Ved å satse nesten utelukkende på uforutsigbar vind og sol, tvinger man fram en ekstrem overoptimalisering i strømnettet. Det krever enormt avansert teknikk og sårbar digital styring for å kompensere for manglende fleksibilitet i produksjonen, i tillegg til et uløselig lagringsproblem der batterier aldri vil være nok.
Løsningene på klimaproblemet må komme nedenfra slik at folk får eierskap. Det grønne skiftet slik det fungerer i dag gjør det motsatte: vi pådyttes uforutsigbare systemer som gjør vanlige folk fattigere og noen få rikere. Det skaper apati og polarisering. Ved å heller ta i bruk flere ulike teknologier tilpasset det enkelte geografiske område, kan hver enkelt løsning gjøres enklere, mer robust og bedre tilpasset lokal natur.
**Troen på at klimaproblemet kan løses utelukkende med avanserte tekniske løsninger og kompliserte optimaliseringer er altfor stor. **
Noen enkle og velkjente løsninger som reduserer energiforbruket:
Dette er ikke ozonproblemet, men noe langt mer sammensatt. Norske myndigheter og politikere har en overdreven tro på at norsk olje- og gassutvinning kan erstattes av vind- og solkraft alene. I stedet pøser vi på med suboptimal teknologi som krever altfor avanserte styringssystemer, inkludert KI. Da er det på sikt mye enklere å plassere et kjernekraftverk der energibehovet faktisk er. Kjernekraft samler den tekniske kompleksiteten i ét kontrollerbart anlegg, noe som gir lavere totale vedlikeholdskostnader per kWh over tid enn kontinuerlig feltservice på spredte vind- og solkraftanlegg med tilhørende linjenett. Jeg har ingenting imot avansert teknologi i seg selv, men den må kunne styres og kontrolleres, og ikke skape et større problem enn det den var ment å løse.
Klimaproblemet løses best ved at teknologien underordnes naturens tålegrenser og lokalsamfunnets behov, ikke omvendt.
I stedet for å tvinge fram overkompliserte, storskala løsninger som raserer naturen og skaper sosial motstand, må vi kombinere vern av intakt natur med enkle, stabile energikilder tilpasset de lokale forutsetningene der folk bor. Dette vil gi lokalt engasjement og løsninger som forener ovenfra-og-ned-styring med initiativ fra bunnen og opp. Denne løsningsmetoden har i hvert fall jeg brukt med stor suksess for å bygge datasystemer.
Det hefter en felles blindsone ved den teknologiske overoptimismen, enten den gjelder selvkjørende biler, kunstig intelligens eller det grønne skiftet: Troen på at mer kompleksitet alltid er svaret. Når vi stabler lag på lag med avansert teknologi oppå uforutsigbare systemer, fjerner vi ikke feilene; vi bare flytter dem over i nye, uoverskuelige former:
Menneskelig svikt erstattes av maskinell svikt.
Enkle, robuste prinsipper byttes ut med sårbare algoritmer, manglende eierskap og økt overvåking. Enten vi bygger kodebaser, biladministrasjon eller framtidens energisystemer, feiler prosjektene når løsningene tres ned ovenfra uten forankring i virkeligheten de skal fungere i.
Den norske fredsprisvinneren Christian Lous Lange sa allerede i 1921 at «teknikken er en god tjener, men en farlig herre», et ordtak som senere har blitt gjentatt av alt fra Albert Einstein til moderne teknologer. Skal vi bygge robuste og trygge samfunn for framtiden, må vi tørre å velge det som er enklest, mest forståelig og best tilpasset menneskets og naturens tålegrenser. Noen ganger er den mest avanserte løsningen ganske enkelt å gjøre det enklere. Selvkjørende biler og KI er også en del av løsningen på klimaproblemet, tror de. Men er det egentlig det?
Jeg har dessverre ikke løsningen på klimautfordringen, men jeg kan peke på retninger som vil gjøre det enklere å løse det i fellesskap.
28.07.2026 17:36:56